Ja, det kan vel innrømmes at den største omstillingen med langturlivet i forholdet mellom skipper og skipperfrue har vært de nye rollene.. Altså at det nå er slik at skipperen har retten til å ta avgjørelser når det trengs i stressende situasjoner. Det hender situasjonen krever rask håndtering og problemløsning, som når løygangen brakk, revelinene røyk, GPSen falt ut, gennakeren løper løpsk, tau i propellen, eller roret ikke virker..  Skipperen kommanderer, og forventer at mannskapet adlyder… Hm.. Det skipperen ikke tar høyde for er at han har med seg en tenkende hjerne til om bord: Skipperfrua!  ”Jeg har også en hjerne!!!”, har blitt hørt en del ganger om bord på Occasione når det røyner på, og skipperfrua har noen innspill som glatt overhøres. Andre ganger kan skipperens oppgitte ansikt lyse utover det åpne hav i det skipperfrua i beste kildekritiske stil vil vite hvor han har det fra at vi skal gjøre det slik.. Ja.. i hvilken bok har han lest det?!, eller hvilken ekspert som har anbefalt det..? For det er nemlig slik at man skal ta forskjellige kilder i betraktning, være kildekritisk, og gjøre egne selvstendige vurderinger basert på et informert grunnlag.. Hvilket skipperfrua innimellom mener hun har gjort!! Men neida, den mannlige hjernen skrur om på nivået kalt HANDLING og ordknappe kommandoer når det røyner på.. Og til tider skal det vel innrømmes at dette har vært vellykket, og problemene løses, om enn med en noe forsmådd skipperfrue, som svelger stoltheten og ”girlpower”-genene, og roser sin handlekraftige skipper…

Det er med andre ord ikke alltid like enkelt med gapet mellom en akademisk-teoretisk selvstendig tenkende tilnærming og den praktiske, handlekraftige med klar kommandolinje.. Men så er det heldigvis ikke så ofte slike kritiske situasjoner dukker opp, og freden i heimen kan senke seg… til neste gang en situasjonen vekker de TO tenkende hjernene på nytt..! 🙂 ”Læring”.. altså at det fungerer å holde kjeft, og la skipperen fikse, er fortsatt et fremmedord… Det blir forresten sagt i seilermiljøet at det verste mannskap man kan ha er akademiske kvinner.. Jeg vet no ikke.. man får i hvert fall en interessant samtalepartner i de utallige timene på lange overfarter.. Ha-ha-ha!! 🙂