Øya Cies er et naturreservat (for å bevare fuglelivet), og ser ut som en paradisøy. Vi la oss for anker utenfor stranden, og gikk i land og kunne kjenne kritthvit, myk sand mellom tærne, og se det grønn/blå vannet slå mot stranden i passe store bølger, og beundre de grønnkledde fjellene bak stranden…

Fullt så idyllisk ble kanskje ikke de første stegene på denne paradisøya, da hu mor med bekymring så på bølgene da vi kom med ribben (vår lille båt med påhengsmotor) inn mot stranda.. Jeg så for meg at bakenden av båten ville bli tatt av brytende bølger og kaste oss rundt eller noe.. (..eh.. bølgene var kanskje en halv meter..), og sa til unggutten da vi nærmet oss land ”Hopp i land med tauet, gutt! Hopp! Hopp!” Unggutten fikk inntrykk av at det gjaldt liv og død eller noe, og hoppet  med hodet først, og gikk tryne-stups ned i sanden foran båten.. Deretter kom det en bølge og skylte over han, før han fikk gjenvunnet fatningen, og kunne ta sine første skritt på kritthvit sand.. Hu mor måtte smiske mye for å vinne ungguttens godside igjen, og vi alle fikk en god latter! 🙂

Vi gikk rundt på øya, og fikk litt spenning på baksiden av øya.. Der er det en smal betongpassasje, som du må gå over for å komme til den andre siden av øya. Ulempen med dette er at bølgene fra Atlanterhavet står rett inn, og er det nok vær og vind, så skyller de over moloen med jevne mellomrom. Om vinteren står de inn med 8 m høyde i følge mannen i informasjonen! Vi holdt hender (eller.. jeg og Karoline holdt hender..), og sprang over barbeint. Vi hvinte hver gang det kom en bølge.., men det viste seg at det verste skulle bli alle de spisse steinene som stakk opp av moloen etter årelang rundvask av bølger!! Det ble mye ”AU! Åh, fy faen.. au, AU, AU!!!”,.. mens vi stresset løp, og hinket og løp. Det til tross for at hu mor hadde lovet minstejenta å ikke hvine eller noe som kunne skremme henne.. Selvbeherskelsen lenge leve…!!!

1. Karina

   September 13, 2010 at 18:48

   he he, du skriver utrolig bra Mariann:) Ler så jeg griner!!!