Skipperfrua gikk på vakt på morgenen, og hadde en lang stund alene mens alle sov. Det er en ganske spesiell følelse å sitte på styreposisjonen og se horisonten rundt seg i alle retninger. Det er alltid en viss spenning knyttet til overfarter på noen dager.. En følelse av å være overlatt til seg selv… Midt ute på det blå hav.. Tanken kan være stressende hvis værmeldingen ikke er god, men samtidig er det noe som gir en behagelig ro med å se havet rytmisk bølge seg, kjenne båtens duvende bevegelser, og hvile øynene på en vakker og endeløs horisont og himmel. Noen ganger går tankene, men ofte tar jeg meg selv i å falle inn i en avslappet, nesten meditativ tilstand av å bare se og være tilstede. Jeg og Karoline deler ofte slike stunder på overfarter. Da sitter vi foran på dekk ved siden av hverandre, og hviler i stillheten.. Sammen. Veldig fint. 🙂  Trond og Andreas er ofte noe mer aktive, og fisker, pusser rust, og trimmer seil.

Et annet godt minne fra denne overfarten vil være alle de små stundene på dekk og i solnedgangen hvor jeg og barna satte oss tett sammen, og jeg leste for de. Vi begynte på en spennende bok, og her ute på havet har vi all verdens av tid til å leve oss inn i fortellingen sammen. Enkelte ganger når jeg ble sliten av å lese, var det for spennende til at barna ville ta en pause, og da leste Karoline for Andreas. Andreas var behjelpelig med å tyde ord, dersom Karoline stoppet opp ved noe.

Natt til lørdag ble en rolig natt, hvor vi gikk for motor. Min kjære Supermann tok nok en gang en lengre vakt, og Andreas satt sammen med han de første timene, helt fasinert av stjernehimmelen. Da jeg kom opp på styreposisjonen i 05.00-tiden var det helt trollsk stemning.. Månen lyste, og kastet en sløraktig glans over de nærliggende skyene. Båten var svakt opplyst av vår egen lanterne, og ellers omgitt av speilblankt, svart hav, som bølget seg i laaaange, rolige dønninger. Slik hadde jeg ikke forestilt meg Atlanterhavet om natten.. Rolig, speilblank, spøkelsesaktig og veldig vakkert!!

Vi seilte ut fra Kinsale i Irland litt ut på formiddagen på torsdag. Sjøen og vinden var roligere enn vi hadde ventet oss.  Bølgehøyden ble etter en stund 2-2,5 m, men vinden ble ikke mer enn 7-8 m/s. På kvelden og natta øke vinden til 11-13 m/s, og bølgehøyden ble noe høyere (opp mot 3 m, og noen bølger på ca 3,5m).  Vi seilte med medvind hele veien, så båten surfet på bølgetoppene.

Turen startet med sol og fint vær, og barna hadde satt seg klare på dekk, og ville gjerne ha bølger.  Skipperfrua ble for første gang på hele turen kvalm. Jeg har ikke hatt så mye som en antydning til kvalme tidligere, og ble temmelig overrasket, da det ikke var mye sjø på dette tidspunktet, men mest store dønninger. Kvalmen gikk heldigvis over uten offringer til Neptun. Det eneste som ble offret var Fedons krydder-og-youghurtmarinerte kylling, da skipperfrua halvveis i matlagingen ikke klarte lukta, og kastet middagen over bord for å lage noe enklere. Kvalmen gikk heldigvis over etter noen timer, og ingen av oss var plaget av kvalme resten av turen.

Den første dagen var preget av fine seilforhold. Andreas prøvde fiskelykken, dessverre uten hell. Litt senere på dagen kom en flokk delfiner. Denne gangen var de minst 20 stk som hoppet og pilte rundt båten. Disse delfinene så litt mindre ut enn de vi møtte i Nordsjøen, og de hadde helt hvit buk. De blåste på oss gjennom pustehullene, og hoppet og spratt lekent under og foran nettet, og rundt baugspissene. Vi fikk besøk av delfiner flere ganger under overfarten.

Da kvelden kom var det Trond som skulle ta første nattevakt, men endte opp med å ta hele natten til det begynte å lysne, da natten var preget av en del vind og store bølger (3m). Jeg og barna sov trygt gjennom det hele. Skipperfrua ville gjerne ta en vakt, men var selvfølgelig glad for å ha fått sove lenge, da jeg ble vekket. Jammen er det et hardt liv å leve med en Superhelt på tjue-sju-og-et halvt. 🙂