Det blåser kraftig i havna i Aguete, opp mot 18  m/s i båten her vi ligger. Det skulle bli storm i de nærliggende havområdene, så vi og Fryd valgte å ligge i havn til lavtrykket passerer.

Det er interessant å gå på den gamle, tynne flytebrygga fra båten og inn til land her i Aguete. Det føles som om man har drukket to flasker vin der man helt vindskjeiv prøver å stotre seg fram på en vaggende brygge. I enden av brygga er det en gammel bro som svinger og beveger seg i takt med den vaggende brygga… Heldigvis har den gelender! Skipperen har våknet mange ganger i natt, stormet fram til vinduet, og er overbevist om at båten har drevet av gårde med en løs brygge på slep..

Om bord på Occasione liker vi slike dager, der vi slapper av om bord og holder på med akkurat det vi vil! Skipperfrua oppdaterer bloggen, skipperen leser nyheter på nettet, barna ser film, spiller x-boks, og tar seg en tur ut i vinden, og kommer tilbake med bustete hår! 🙂 Bendik kom paa besok, og det ble spilling og pizza for den yngre garde:)

Occasione og Fryd tok farvel med Islas Cies og de andre norske langturseilerene, og dro videre inn mot Ria de Pontevedra i Spania. Det ble en herlig tur med soling på dekk, vakker natur langs land, musikken ut i fra stereoanlegget, og mange gode minner fra Islas Cies å ruge på.. Helt ubeskrivelig hvordan enkelte stunder når uante høyder av lykkefølelse! 🙂

Det viste seg at de havnene vi siktet oss inn på var fulle pga en regatta (Sanxenxo med mer), og vi endte opp i en lokal, sjarmerende liten havn (Aguete). Her snakker de bare spansk, og havnevakten ble helt overrasket over å få besøk av to norske båter.

Vi ble invitert på middag i Fryds cockpit, og nøt deilig mat, mens kulingen raste utenfor cockpitteltet. Fin stemning når flagget klaprer mot cockpitduken, og det til skinnet fra oljelampa fortelles røverhistorier, flires, og skravles om høyt og lavt. 🙂

Etter å ha nytt en laaaang deilig dag nr to på stranden på Islas Cies, sammen med Kjersti på Frøya og de andre norske langturseilerene, følte vi for å røre på oss. Det hadde kanskje også noe å gjøre med utviklingen fra å være albino til å bli norsktalende rødstekte engelskmenn… Uansett, vi damene og barna på Frøya, Fryd, Zita og Caspara (og Rolf på Zita) gikk en tur opp på en av toppene på Islas Cies. Det ble en fin tur i rolig tempo, som endte på et fantastisk utkikkspunkt!! Karoline var modig og utfordret sin høydeskrekk, og gikk ut mot kanten og fikk sett utsikten!

Mennene benyttet muligheten til å dykke sammen, og så fargerik fisk og noe korallrev.

På kvelden møttes vi alle på den lokale restauranten/baren på øya, til hyggelig lag. 🙂

Øya Cies er et naturreservat (for å bevare fuglelivet), og ser ut som en paradisøy. Vi la oss for anker utenfor stranden, og gikk i land og kunne kjenne kritthvit, myk sand mellom tærne, og se det grønn/blå vannet slå mot stranden i passe store bølger, og beundre de grønnkledde fjellene bak stranden…

Fullt så idyllisk ble kanskje ikke de første stegene på denne paradisøya, da hu mor med bekymring så på bølgene da vi kom med ribben (vår lille båt med påhengsmotor) inn mot stranda.. Jeg så for meg at bakenden av båten ville bli tatt av brytende bølger og kaste oss rundt eller noe.. (..eh.. bølgene var kanskje en halv meter..), og sa til unggutten da vi nærmet oss land ”Hopp i land med tauet, gutt! Hopp! Hopp!” Unggutten fikk inntrykk av at det gjaldt liv og død eller noe, og hoppet  med hodet først, og gikk tryne-stups ned i sanden foran båten.. Deretter kom det en bølge og skylte over han, før han fikk gjenvunnet fatningen, og kunne ta sine første skritt på kritthvit sand.. Hu mor måtte smiske mye for å vinne ungguttens godside igjen, og vi alle fikk en god latter! 🙂

Vi gikk rundt på øya, og fikk litt spenning på baksiden av øya.. Der er det en smal betongpassasje, som du må gå over for å komme til den andre siden av øya. Ulempen med dette er at bølgene fra Atlanterhavet står rett inn, og er det nok vær og vind, så skyller de over moloen med jevne mellomrom. Om vinteren står de inn med 8 m høyde i følge mannen i informasjonen! Vi holdt hender (eller.. jeg og Karoline holdt hender..), og sprang over barbeint. Vi hvinte hver gang det kom en bølge.., men det viste seg at det verste skulle bli alle de spisse steinene som stakk opp av moloen etter årelang rundvask av bølger!! Det ble mye ”AU! Åh, fy faen.. au, AU, AU!!!”,.. mens vi stresset løp, og hinket og løp. Det til tross for at hu mor hadde lovet minstejenta å ikke hvine eller noe som kunne skremme henne.. Selvbeherskelsen lenge leve…!!!

De tre båtene våknet opp til mye vind på Islas Cies, og dårlige værutsikter. Vi bestemte oss for å gå til Baiona, og komme tilbake når det ble bedre vær. Det viste seg at Casparas anker satt fast i vår ankerkjetting, så det ble litt stress å få det løs i 20 knop vind, men med mr Fix om bord, så ordnet alt seg! Bildet under er da vi gikk mellom to skjær i vindige forhold på vei til Baiona.

Vi var i Baiona i noen dager, og fikk handlet og gjort oss klar for å ligge på anker på øya Cies. Det var mange norske båter i havna (Fryd, Caspara, Ella og Fri ispirasjon), og den ene kvelden gikk jeg og Trond ut med Wenche og Ulf på Fryd, mens barna fikk besøk av Bendik (13 år, også fra Fryd). En annen kveld fikk barna besøk av Olai på Caspasa og Bendik, mens de voksne bare slappet av foran TVen. Barna storkoste seg med monopol, film og godteri.

Langturseilerlivet gjør noe med en, og skipperen har lenge truet med å la håret gro dette året og vende tilbake til sin ungdomsfrisyre med lange mørke lokker… Det var vel ikke helt de ordene skipperen ville brukt selv på frisyren (snarere.. ”barsk-back-to-nature-i-langturseiler-style”.. eller noe..), men i Baiona ble ”pelslua” for varm, og skipperen gikk under dekk for å skaffe seg sommerfrisyren. Da skipperen var kommet halvveis streiket klippemaskinen, og en litt svett skipper kalte på skipperfrua.. Det ble heldigvis ordnings, og ”barsk-degos-look” er nå inntatt (kanskje heller ikke skipperens ordvalg..) Skipperfrua er fornøyd, og bildene under viser før og etter. 🙂