Category: Portugal/Madeira
Akademisk kvinne..
Ja, det kan vel innrømmes at den største omstillingen med langturlivet i forholdet mellom skipper og skipperfrue har vært de nye rollene.. Altså at det nå er slik at skipperen har retten til å ta avgjørelser når det trengs i stressende situasjoner. Det hender situasjonen krever rask håndtering og problemløsning, som når løygangen brakk, revelinene røyk, GPSen falt ut, gennakeren løper løpsk, tau i propellen, eller roret ikke virker.. Skipperen kommanderer, og forventer at mannskapet adlyder… Hm.. Det skipperen ikke tar høyde for er at han har med seg en tenkende hjerne til om bord: Skipperfrua! ”Jeg har også en hjerne!!!”, har blitt hørt en del ganger om bord på Occasione når det røyner på, og skipperfrua har noen innspill som glatt overhøres. Andre ganger kan skipperens oppgitte ansikt lyse utover det åpne hav i det skipperfrua i beste kildekritiske stil vil vite hvor han har det fra at vi skal gjøre det slik.. Ja.. i hvilken bok har han lest det?!, eller hvilken ekspert som har anbefalt det..? For det er nemlig slik at man skal ta forskjellige kilder i betraktning, være kildekritisk, og gjøre egne selvstendige vurderinger basert på et informert grunnlag.. Hvilket skipperfrua innimellom mener hun har gjort!! Men neida, den mannlige hjernen skrur om på nivået kalt HANDLING og ordknappe kommandoer når det røyner på.. Og til tider skal det vel innrømmes at dette har vært vellykket, og problemene løses, om enn med en noe forsmådd skipperfrue, som svelger stoltheten og ”girlpower”-genene, og roser sin handlekraftige skipper…
Det er med andre ord ikke alltid like enkelt med gapet mellom en akademisk-teoretisk selvstendig tenkende tilnærming og den praktiske, handlekraftige med klar kommandolinje.. Men så er det heldigvis ikke så ofte slike kritiske situasjoner dukker opp, og freden i heimen kan senke seg… til neste gang en situasjonen vekker de TO tenkende hjernene på nytt..! 🙂 ”Læring”.. altså at det fungerer å holde kjeft, og la skipperen fikse, er fortsatt et fremmedord… Det blir forresten sagt i seilermiljøet at det verste mannskap man kan ha er akademiske kvinner.. Jeg vet no ikke.. man får i hvert fall en interessant samtalepartner i de utallige timene på lange overfarter.. Ha-ha-ha!! 🙂
Overfarten fra Madeira til Lanzarote
Vi gikk ut fra Madeira på formiddagen, og oppdaget umiddelbart at det var noe galt med roret. Dette førte til at vi holdt oss like utenfor marinaen til Mr Fix (skipperen) hadde løst problemet. Det viste seg at roret var montert 180 grader feil vei under fiksing av roret i havna, med det var heldigvis fort gjort å få det på plass.
Deretter bar turen mot Lanzarote, og vi fikk noe vind til å begynne med, og skipperen gliste bredt når vi seilte fra en annen 44 fots katamaran (Lagoon) i starten. Vi seilte videre gjennom det trange området mellom de to øyene Ilha Derserta Grande og Ilheu Bugio. Disse øyene er naturreservat, og det er strengt forbudt å gå i land uten tillatelse. Det var fascinerende å se det vulkanske øylandskapet på nært hold med bla grotter langs vannet. Enkelte steder kan det være problematisk å seile mellom to øyer, da grunnen går fra hundrevis av meter til noen ti-metre, og vinden kan oppføre seg annerledes i passasjen mellom to landområder, men skipperen hadde sjekket pilotguiden, og bortsett fra litt rotete sjø, så gikk dette helt fint.
Noen timer senere så vi noe i vannet, som vi var i ferd med å kjøre på..!! Det gikk et øyeblikk, og der lå en stor havskillepadde og svømte for livet ved siden av skroget på båten vår. Vi seilte dessverre så fort at vi ikke rakk å ta bilde av den.
Litt ut på ettermiddagen kunne vi skimte Frøja der framme, og dermed var skipperens naturlige jaktgener igjen skjerpet..!! Det gikk ikke lenge før Frøja kalte oss opp på VHFen, og lurte på om skipperen hadde lest skjøfartsreglene og fått med seg at det var en fartsbegrensning i området på 5 knop.. Ha-ha!! 🙂 Vi gikk opp på siden av de like før det ble mørkt, og hadde en hyggelig liten ”kaffe-chat” over ripa midt ute på åpent hav.
VHFen er et interessant fenomen på slike havkryssninger… Det er få som er innen rekkevidde til å lytte på det som sies, og på arbeidskanalene snakker vi uansett norsk, så det blir ikke akkurat kun meldinger av høy sikkerhetmessig viktighet.. Det blir en del flirning, og jeg overhørte en samtale mellom Fryd og Aries (som lå litt bak oss) om hva de skulle spise til middag… Det var noe enkle pastagreier.. Ha-ha!! 🙂
Litt ut på ettermiddagen løyet vinden, og på kvelden måtte vi skru på motoren. Det ble motorkjøring resten av turen, soling på dekk, skole, lesing og lydbøker, helt til barna og skipperfrua kjedet seg nok til å skru på stereoen for fulle mugger og danse en vill aerobic-danse-økt til havs! Det er ganske morsomt hvilke kreative ”mooves” som oppstår i det en bølge vipper balansen ut av kontroll..! Det flotte er at ingen kan se de bisarre bevegelsene, så det er bare å improvisere fritt…! Unggutten ble litt bekymret da hu mor i en overivrig salsapiruett holdt på å ramle ned trappa til lugarene… Så nå danser vi med en regel: Ingen salsapiruetter!! 🙂
Vi kom inn til marinaen i mørket kl 04.00 på natten. Like utenfor marinaen kjente jeg plutselig noe som suste forbi hodet mitt, og deretter smalt det i bommen, når det flyvende traff den like ved siden av meg. Jeg skvatt, og lurte på hva i all verden det var, men det var for mørkt til å finne ut av det. Dagen etter fant barna en flyvefiskvinge på taket, så det viste seg å være en flyvefisk, som hadde kommet susende i litt av en fart!!
Bading på Madeira
Ulf og Rolf på Fryd tok med Bendik og Andreas på bading på stranda som ligger ved siden av marinaen… Det var kanskje bra at hu mor (LES hønemor..) ikke var med.. He-he! Dette var i følge unggutten helt rått!!! 🙂
Trykk på linken for å se videoen:
Fungal og lokal fest
Dag tre med bil på Madeira, så bar det inn til den største byen, Fungal, sammen med båten Fryd. Vi begynte med å ta taubanen opp til høyden bak Fungal. Det var flott utsikt underveis, men taubanen gikk forholdsvis høyt oppe, så Karoline måtte nok en gang utfordre sin engstelse for høyder… Hun har fått mye trening i det på Madeira!!
Vi så kirken, og flira på cafe, før jeg og Karoline satte oss i de tradisjonelle kurvene, og rutsjet utfor bakkene med lokale folk som ror.. Skipperen og unggutten fant ut at det kunne vel ikke være all verdens langt, så de sprang nedover ved siden av.. Skipperen hadde ikke tatt høyde for ekstratrimmen, og trampet som en elefant ”plask! plask!”, med ”gå-på-land-skoene” sine, i de bratte nedoverbakkene. (Altså flate ”finsko”..). Han hadde nok også overvurdert kondisen, og hellingen på bakkene, så dagen etter var både skipperen og unggutten veldig støle… Det er som skipperen kommenterte, svett og pesende etter løpeturen: “Æ føle mæ som Ironman,..bare veldig rusten..” 🙂
På kvelden tok de voksne taxi til Machico, landsbyen ved siden av marinaen, hvor det var lokal fest. De feiret en religiøs begivenhet med prosesjon i går, og fest i dag. Vi fikk servert nyskåret oksekjøtt grillet på pinne og øl! 🙂 Moro å få med seg en lokal hendelse!
Dag to med biltur på Madeira
I dag var vi klare for dag nr to med MINI-KJÆRRING-bil på sightsing rundt omkring på Madeira. Vi hadde planlagt en rute, og skipperen hadde gjort det helt klart at alt var greit for han, bortsett fra at han NEKTET å se kurvfletting..! Det var vel de gudegitte machogene som slo inn igjen, tenker jeg…, og vi ble enige om å styre unna landsbyen kjent for dette. Dessverre så var det mye som ikke ble som planlagt i dag, og vi begynte med å kjøre feil… Deretter fikk vi vite at det var for mye tåke til å gå i de vannveiene (levadaene) vi hadde tenkt, og når vi la om planene og snirklet oss oppover fjellsiden til en annen attraksjon, så var veien stengt, og vi måtte kjøre inn en svært svingete liten lokal vei. Vi kjørte og kjørte, og etter en morgen med to og en halv time i bil, var vi alle desperate etter en liten landsby eller noe annet å utforske… og da åpenbarte det seg: Vi kjørte inn i Camacha KURVFLETTINGENS landsby!! Ja, ja, skipper, skjebnen ville det annerledes… Jeg og barna stormet ut av bilen for å strekke på beina, og inn bar det i kurvflettingens mekka, med en noe muggen skipper på slep… 🙂
Kurvflettingen ble vel egentlig hovedattraksjonen i dag, da værgudene ikke var med oss, og de planlagte gåturene i levadaer (vannveier) til fossefall ikke lot seg gjennomføre. Isteden ble det en noe mindre vellykket tur opp på Pico de Ariero, det nest høyeste fjellet på Madeira. Vi kjørte gjennom skyer og tåke, og så nesten ingenting på toppen. Det blåste sinnsykt (!), og jeg og Karoline kom oss ikke rundt hjørnet på bygget på toppen. Trond og Andreas fikk karret seg de siste meterne opp på toppen, og kunne føle seg som ekte forblåste fjellklatrere i tåkestorm.. Sannsynligvis helt herlig for skipperen, som dermed kunne blåse opp ”machosekken” igjen, etter at kurvflettingen tok ut all lufta…!
