Nå sitter jeg i båten godt fortøyd i Rodney Bay Marina i St Lucia i Karibien. Solen skinner og det er veldig varmt. I det fjerne høres karibisk musikk, og lyden av en og annen båt som kommer i land til ivrige heiarop..

Det er en veldig god følelse å tenke tilbake på det vi har vært i gjennom. Det første som slår meg er alle de fine og unike stundene vi har hatt sammen med hverandre om bord, og at vi sammen har opplevd alt dette som er så annerledes enn det vi opplever i hverdagen hjemme! Det er rart hvordan “små” hendelser som et delfinbesøk, hval, besøk av en familiesyk fugl, eller en vakker solnedgang kan lyse opp en hel dag. Det er også godt å tenke på å ha fått så mye tid med barna, og jeg legger merke til at jeg har sett på de på en litt annen måte enn hjemme. Man blir endra bedre kjent, og man ser andre sider av hverandre. Andreas har gått fra å være “gutten min” til å bli en flott ung mann!! Han har virkelig bidratt som et fullverdig crewmedlem, tatt vakter, og tatt ansvar i forhold til seil og arbeid på båten. Jeg har gått fra å være mamma i kontakten med han, til å bli et team han og jeg, når vi sammen skal tenke ut ideell seilstilling for vindforholdene, og jibbe, eller forberede båten på en kommende squall mens Trond sover. Karoline har også imponert! Jeg var bekymret for at hun skulle gå lei, men hun hun har vært veldig flink til å finne på ting vi kan gjøre sammen, og aktivisere seg selv, og har bidratt til god stemning. Begge barna har hjulpet til med “husarbeid” og andre daglige gjøremål med en positiv innstilling!

I tillegg til de annerledes inntrykkene på havet og det å være sammen, så går tankene mine til det at vi har utført dette kun med familien om bord! Det er flott å kunne tenke på at dette er noe vi har klart sammen! Vi har taklet ting som har røket og gått i stykker, ridd av vær og vind, taklet vindstilla, og mestret alle dagene over et hav som lever sitt eget liv. De aller fleste båtene har mannskap, mens vi ville gjøre dette som en familie, og det har vært et veldig riktig valg for oss!

Det har så absolutt vært stunder med frustrasjon og kjipe følelser også, spesielt i forbindelse med lite vind på andre uka utenfor Afrikas kyst.. Det har hendt at jeg har måttet krype inn i armkroken til skipperen og felle en frustrert tåre. Jeg kunne enkelte dager i vindstilla få hetta av å være “fastlåst” på en båt, alene på havet, uten fluktmulighet, når det nesten ikke går framover og dageantallet øker! Skipperens frustrasjon har vært knyttet til å se ambisjonene om en god plassering renne ut av fingrene, og ikke kunne gjøre noe med det pga manglende vind.. Men det fine er at så lenge vi annerkjente de følelsene vi hadde, og støttet hverandre, så gikk det fort over, og vi fant raskt tilbake til takknemligheten over å ha muligheten til å gjøre noe så unikt! Det har for oss handlet om å skape fine stunder under de forholdene vi fikk, og det har gitt oss en helt herlig helhetlig opplevelse!!

Så nå er vi altså i Karibien.. Øyene med paradisstrender, livsglade “caribs”, fargerik frukt og karibisk musikk.. En spent glede stiger opp i meg i forhold til det som kommer.. Takk og lov for at vi aldri lot oss stoppe av tvilen og de kritiske kommentarene, men fokuserte sammen, og virkeliggjør drømmen!! Dette er et år jeg regner med å ta med meg i et spesielt sted i hjertet for resten av livet! Vi gleder oss til å kaste oss ut i neste kapittel av eventyret!!

Natt til mandag 13. des kl 02.00 seilte vi over målstreken og inn til Rodney Bay Marina i St Lucia, etter tre uker og en dag på havet! Innseilingen ble nokså spesiell, da vi fant ut at kartbrikken for Karibien ikke var kompatibel med det nyeste Raymarine navigasjonsprogrammet vi har… så vi måtte navigere med papirkart i mørket. I tillegg var vi nesten helt tom for diesel, så vi turde ikke bruke motorene inn mot målstreken. Vi trimmet seil og flikket oss rundt Pigeon Island i svært lite vind, og fikk lirket oss mot mål! Karoline var møkksur fordi hun var så trøtt, og skipperfrua var en smule stressa og anspent, da vi var redd vi ikke skulle komme fram pga dieselmangel og lite vind.. Like før målstreken kom en fotograf ut i en liten dinghy i mørket, og han kretset så lenge rundt oss og tok bilder, så vi endte opp med å passere målstreken på feil side…!! Skipperen kalte opp ARC finishline: “Eh.. Did I just pass you on my port side…?”, og fikk følgende svar: “Yepp! You need to do it again..” Da var det ingen bønn.. Vi måtte risikere den lille skvetten diesel vi hadde og snu båten, kjøre tilbake, og krysse på rett side! Det ble en verdig avslutning på 2900 nm..Ha-ha!!

Vi hadde heldigvis nok diesel til å manøvrere trygt inn i båsen i Rodney Bay Marina. Der ble vi tatt i mot av to ARC representanter og to lokale fra St Lucia, hvorpå den ene spilte ekte Karibisk “blikkverk”-musikk for oss. Vi fikk fruktkurv, brus og rompunsh.. De hadde et brett med fire rompunsh, da båtene som regel har mannskap, men det var “all good” for da ble det tre på skipperen og en på skipperfrua!

Selv om vi ikke har gjort det så bra sammenlagt med handicapsystemet og det hele, så var vi godt fornøyd med å oppdage at vi var den femte norske båten i mål (av de vi kjenner), og den første mindre katamaranen. Det var kun store katamaraner som hadde kommet før oss, og de alle hadde store crew på 5-6 menn. Vi var altså den første mindre katamaranen med familiecrew (to voksne!), og det kom inn flere katamaraner etter oss med stort crew på 5-6 voksne. Det gjorde godt for skipperen, som har opplevd en god del frustrasjon over lav fart i skuta, da vår båt krever en viss vindstyrke for å få fart.

Det var en merkelig følelse å komme i land. Jeg trodde jeg skulle sprenges av lykkefølelse, og være ekstatisk over å endelig nå Karibien! Men.. det tok litt tid før følelsene kom.. Jeg og Karoline fikk litt antiklimaks og “vakumfølelse” den første dagen i havn.. Akkurat som om det var litt trist også. En ubeskrivelig fin og spesiell opplevelse var over.. tilbakelagt. I tillegg var vi nok temmelig slitne, og trengte en god natts søvn. Men vi kom oss fort når de andre båtene kom inn! Helt fantastisk å kunne dele opplevelsen, og høre hvordan de andre har hatt det! Barna springer rundt med de andre barna, og har allerede tilbragt en dag på stranda med familien på Rikaros. I går kveld hadde barna “party” om bord med film og godis sammen med de andre ungdommene, og skipperen og skipperfrua feiret på partyet i havna.

PS Jeg har lagt inn bilder til alle postene fra Atlanterhavet, og føyd til en ny post (dag 6), som var falt ut.